Shifter-redaktør Per Ivar Nikolaisen oppfordrer finansminister Jan Tore Sanner til å lytte mer - og handle raskere.

«Gründere har klaget i årevis: Endelig gikk det opp for finansministeren at politikken ikke fungerte»

Når finansminister Jan Tore Sanner først nå fikk «et sannhetens øyeblikk» og så hvor dårlig opsjonsskatten var utformet, forteller det at han må lære seg å lytte mer og handle raskere. Hvis ikke taper norske startups det internasjonale kappløpet.

Publisert Sist oppdatert

På en konferanse for et par år siden sto jeg sammen med en næringspolitiker for et av regjeringspartiene. Hun var frustrert over at gründerne hadde slaktet den da nye opsjonsskattordningen hun hadde kjempet igjennom.

Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå at hun var skuffet, for det må ha vært en en bragd å få den jevne byråkrat og allround-politiker til å begripe hvor viktig denne saken var for gründerne. De fattet ikke at opsjoner kunne være en mulighet til å lokke til seg smarte hoder i en fase der oppstartsselskapene ennå ikke hadde råd til konkurransedyktige lønninger. En slik rett til å kjøpe aksjer på billigsalg en gang i fremtiden, var tross alt forbundet med 90- og 2000-tallets lukrative og overdimensjonerte gullavtaler til toppledere som ikke fortjente det – altså så langt fra en velgermagnet du kan komme.

Vi har skrevet en rekke artikler om gründere som har vært misfornøyd med opsjonsbeskatningen, helt siden den gangen vi startet Shifter i 2016. Startups vil gjerne gi de ansatte et medeierskap, og i mange andre land er opsjoner veien til dette. Problemet her i Norge har vært at det er vanskelig og nærmest umulig for oppstartsselskaper å bruke opsjoner som godtgjørelse, uten å risikere en stor skatte- og avgiftssmell.

De ansatte som har fått opsjoner, har ofte fått store vanskeligheter når de må betale skatt etter hvert som selskapet stiger raskt i verdi. Problemet er at aksjene som oftest er bundet til selskapet blir kjøpt opp, blir lønnsomt eller børsnotert. Løsningen for enkelte har vært å låne penger eller bruke sparepengene til å betale skatten. Enda mer urettferdig har det vært når de ansatte må betale inntektsskatt i stedet for kapitalskatt – noe som har betydd at eksterne investorer har sluppet billigere unna enn de som jobber i selskapet. Oppå dette igjen har oppstartsselskapet måttet betale arbeidsgiveravgift for det samme beløpet.

Etter mye mas fra både Abelia og gründerne ble det riktignok vedtatt en slags ordning i 2017. Enkelte mente at det var en god start, men mange profilerte gründere slaktet den, blant disse Oda-gründer Karl Munthe-Kaas. Han mente at den var «så puslete at det ikke er verdt elektronene det er skrevet med». Begrensningene var rett og slett så mange at den nye ordningen for opsjonsskatt ble irrelevant for selskapene. Den gjaldt blant annet bare bedrifter på under ti ansatte og kun de som omsatte for mindre enn 16 millioner kroner. Dermed har det, paradoksalt nok, vært vanskelig for hurtigvoksende startups som jager større kapitalrunder å benytte opsjoner. Riktignok har det kommet kosmetiske forbedringer, med noe videre rammer etter hvert, men fortsatt ikke nok.

En undersøkelse fra StartupLab viste at halvparten av selskapene opplevde ordningen som så krevende at de ikke brukte den, selv om de helst gjerne skulle ha gjort det.

Hovedtrekkene i forslaget til ny opsjonsskatten for startups

  • Hverken tildelingen av opsjonen eller gevinst ved innløsning av opsjonen utløser skatteplikt.
  • Det er ikke lønnsbeskatning i den nye modellen, som i den gamle. Gevinst ved salg av aksjene og innløsning av opsjonene skattlegges fullt ut som aksjeinntekt, og først ved realisasjon av aksjene.
  • Større og eldre selskaper kan benytte ordningen enn før. Grensen for antall ansatte øker fra 25 til 50, grensen for omsetning eller balansesum økes fra 25 til 80 millioner kroner, og grensen for selskapets alder i tildelingsåret økes fra 6 til 10 år.
  • Forslaget vil ikke omfatte underkursopsjoner og opsjoner som kan omsettes.

I lys av alt dette er det noe komisk over at finansminister Jan Tore Sanner nå snart to år etter undersøkelsen fra StartupLab sier til Dagens Næringsliv at det var «et sannhetens øyeblikk» da han nylig oppdaget at svært få brukte ordningen, og at han nå måtte handle – i dette herrens valgår 2021.

Det er vanskelig å ha oversikt over alle stedene finansministeren har ferdes de siste årene. Men hvis han ikke har fått med seg den store misnøyen med opsjonsskatten, kan han ikke ha vært innom særlig mange gründere.

Det er flott at han og regjeringen nå innser at det beste er å skrote den gamle ordningen og alle dens begrensninger. Kanskje er det litt surmaget å si det i denne gledens stund, men endringene burde ha kommet før. I årene som har gått har norske startups og vekstselskaper måttet leve med en stor ulempe i konkurransen med fremmadstormende teknologiselskaper i andre land – i en særdeles viktig periode for norsk omstilling. Det hadde kostet Sanner og statsbudsjettet lite å gjøre noe med dette, og Norge hadde fått betalt gjennom flere levedyktige selskaper på lang sikt.

Jeg håper det kan være litt læring for politikerne i dette. Vi er i en situasjon der inntektene fra oljeøkonomien vil bli lavere i årene som kommer, samtidig som omdreiningen i den teknologibaserte vekstøkonomien øker kraftig. Nærmest hvert land i Europa har nå sagt at de skal bli det nye «Silicon Valley». I denne situasjonen kan ikke norske politikere nøle og flikke forsiktig på ting, og slik legge unødvendige hindringer i veien for selskapene. Da vil vårt nye næringsliv stå igjen på sidelinjen mens gründere i andre land løper av gårde.

Vi trenger en «fast track» for fremtidspolitikk. Gjennom de første månedene av nedstengingen i fjor var jeg imponert over hvor mye politikk som ble skapt på så kort tid. Politikerne lyttet intenst til de som fortalte hvor skoen trykket, og kom med tiltakspakker på løpende bånd. Det er å håpe at det er denne handlingskraften man ser en varig videreføring av når regjeringen nå vil skrote den mislykkede opsjonsskattordningen og innføre en ny og kraftigere ordning. Det er en god start. Nå er det bare å spurte videre. For å bruke Sanners ord, det er "sannhetens øyeblikk".