I fjor sommer spilte vi i Shifter inn en podcast om sparkesykler, og hvor denne bransjen var på vei. Redaktør Per-Ivar Nikolaisen stilte meg spørsmålet: «vil dette komme til Namsos noen gang?». Mest som en fleip, men også for å diskutere om dette bare er noe for storbyer. Jeg var klar i mitt ståsted. Delingsbaserte elsparkesykler kommer ikke til å fylle hovedgaten i barndomsbyen min med det første.

I sommer kom likevel den overraskende nyheten om at Namsos sammen med kollektivselskapet AtB skulle starte et pilotprosjekt med sparkesykler.

Kartet med det rare i

Da jeg var hjemme i konfirmasjon for en uke siden, entret sparkesyklene hjembyen min. En selsom opplevelse for en journalist som har dekket de elektriske sparkesyklenes inntog i hovedstaden siden oppstarten i fjor vinter.

Femti grønne Tier-sparkesykler med et imponerende kart. For de hadde ikke gått for den lille bykjernen, men dekket et stort område som fulgte ruten til lokalbussen (som selvfølgelig heter ByBassen i rockebyen).

Syklene kunne gå så langt utenfor sentrum, at det faktisk var mulighet for å kjøre sparkesykkel helt dit lillesøsteren min bor - på «Ytterkammen» fem kilometer fra sentrum. Fra ende til ende, måler kartet over åtte kilometer, på enkelte steder i tynne striper som kun følger hovedveien. Kartet over en by på 15 000 innbyggere er altså like “bredt” som i Oslo. Noe som virker altfor stort.

I tillegg er det for en lokalkjent ikke noen klar logikk i kartet. Kartet er et sammensurium der Oslo-modellen med «røde soner» nært vann, rundt idrettsanlegg og sykehus delvis følges (på sykehuset er det en fem meter lang rød sone rett foran hovedinngangen), i tillegg til at det nærmest virker til å være gjettet litt på hvor grensene bør gå. For selv om min mor bor mye mer sentralt enn min søster, er huset hennes utenfor kartet. Bussen stopper heller ikke i umiddelbar nærhet.

Kidsa som kunder

Mens jeg var hjemme hos mor, kunne jeg observere den første uken med sparkesykler i Namsos. Jeg så hvor lite forberedt byen var, og hvem som var målgruppen.

På lanseringsdagen holdt kollektivselskapet AtB et sikkerhetskurs for nybegynnere på Festplassen. Kjempegodt tiltak. Men av de som kom innom for å ta dette sikkerhetskurset og prøve sparkesykler, var gjennomsnittsalderen 14 år. Det var barn helt ned i 8-årsalderen som svirret rundt, riktignok med hjelm. Det var tydelig at dette var «arti åt ongan», som det sies her oppe.

Tier har altså gått bort fra sin klassiske 18-års aldersgrense for bruk. Sammen med kommunen og AtB ble det bestemt at det skulle være 12-års grense i Namsos, for å gi barna et leketøy.

Det er en spesiell taktikk å velge seg etter en sommer hvor Samferdselsministeren har snakket i den ene pressekonferansen etter den andre at aldersgrense er noe de må se på, og at det er altfor mange barn som bruker dem.

Men selvfølgelig er det mye mer lønnsomt å la ungdommen farte rundt på sparkesykkel, enn å satse at pensjonister og folk på handletur skal benytte seg av det. Det blir å tøye strikken. Og mengden jobbpendlere og menn i dress på vei til møter er betraktelig mindre her.

Etter en uke har jeg ikke observert en eneste voksen på sparkesykkeltur, annet enn meg selv. Og når lokalavisa slår opp førstesider med nestenulykker etter bare få dager, er det vanskelig å overbevise både mor og søsken om å bli med på en tur på sparkesykkel.

Ladeproblemene

Allerede etter to dager startet de første driftsproblemene. For det viste seg å fungere dårlig å ta med seg en modell som fungerer i Oslo, til en bitteliten by i Trøndelag.

MN Vekst, en arbeidstreningsbedrift som jobber åtte til fire på hverdagene, skal sørge for at sparkesyklene er ladet og i god stand, men hadde ikke nødvendigvis en arbeidstid som passet med jobben.

Så mandag morgen, to dager etter lansering, var bare 15 av de 50 sparkesyklene operative. Resten var tomme for strøm og sto på lettere upraktiske steder. Det samme gjaldt neste helg, hvor det var rundt 15 sparkesykler tilgjengelig søndag kveld. Alle sparkesykler som blir henslengt og tomme for strøm i helgene, må altså pent vente til mandag morgen før de blir ladet opp, og flyttet til mer strategiske steder.

Jeg kan forstå at kommunen ønsker å bruke en arbeidstreningsbedrift til å operere prosjektet, men noen burde jo da sagt ifra at disse sparkesyklene ikke kan leve flere dager på samme lading hvis de er i bruk. Og at de bør flyttes når de står utenfor allfarvei, selv etter arbeidstid.

Ikke akkurat “last mile”

I anbudet sto det at AtB ønsker å tilby elsparkesykler til mindre byer i Trøndelag for å løse «Last Mile»-problemet. Men i mine øyne hjelper det lite å fikse «last mile» når resten av mila er borte.

I Oslo går det trikker, busser og T-baner til langt over midnatt. Å snakke om «last mile»-problematikken i slike trønderske småbyer, er noe helt annet enn det å frakte folk den siste biten på Vålerenga. I Namsos kjører siste buss før barne-tv er ferdig, og på lørdager må du være hjemme før klokken 14.

Da blir det tullete å kalle pilotprosjektet en slik “last mile”-løsning. Det er mer en erstatter for manglende busstilbud.

I tillegg vil «last mile»-løsningen heller ikke fungerer når man skal hjem fra handletur i byen. For der bussen stopper, står det nemlig ingen sparkesykler og venter, slik det ofte gjør i Oslo. De få som finnes står som regel i sentrum, eller forlatt midt i et boligfelt.

Drømmen om å være storby

Sparkesyklene lanseres midt i september, og man rekker et par uker før sesongen er over. Da hadde det kanskje vært lurt heller å vente til våren, brukt tiden på å planlegge litt bedre. Om ikke annet så for å redde ryktet og slippe så mange «oi, det tenkte vi ikke på».

Det virker ikke som aktørene i dette prosjektet har skjønt at dynamikken ikke er den samme i Oslo som i en småby. Et pilotprosjekt er selvfølgelig et pilotprosjekt, men det hele virker krampeaktig - som en våt drøm om å bli som storbyene.

At innovasjonen også kommer til distriktene er kjempebra. Men det er ikke alltid rett modell og rett tid. Sparkesykler KAN jo fungere i mindre byer. I Jessheim og Lillestrøm har det gått ganske bra. Den norske aktøren Zvipp har gjort sport i å lansere i småbyene i storfylket Viken. Men foreløpig virker det som Namsos har fått noe nytt for «kidsa». En ny måte å komme seg fort til butikken i storefri for å handle frøbaguett. Og det er moro. Men når frøbaguetten blir ekstra dyr hver dag, vil kredittkortene til mor og far etter hvert si stopp. Og da blir det fort stille.