«Etter over tre fantastiske og hektiske år i Satpos Ocean Sense, har jeg bestemt meg for å forlate selskapet (...), og gjøre en forskjell for datteren min.»
Slik innleder Eva Helen Rognskog Linkedin-innlegget der hun denne uken takket av i det Horten-baserte «tang og tare»-selskapet hun selv var med å starte opp i 2019.
Lange dager og sene kvelder, arbeidshelger og arbeidsferier. Alltid tilgjengelig på telefon og epost. Også rundt middagsbordet. På vei til og fra. Foran barne-tv.
«Jeg må bare ...».
Gründeren beskriver de første to årene av Satpos' reise.
– Jeg har fått så mange meldinger etter at jeg la ut dette innlegget, sier hun.
– Fra ledere, kvinner og menn. De sier det er vondt å lese, fordi de kjenner seg igjen. Noen skulle ønske de tok den samme beslutningen tidligere selv. Nå er barna deres i 20-årene, og de tenker på at alt de har gått glipp av i den første fasen av livet deres.
– Hva har du gått glipp av?
– Mange små øyeblikk.
– Jeg har jo vært til stede på det aller meste. Jeg er en aktiv mamma, men det er forskjell på å være fysisk og mentalt til stede. Jeg har ikke vært til stede akkurat der og da - uten å tenke jobb til enhver tid. Jobben har alltid ligget og kvernet i hodet mitt.
– Var du bevisst på hva du holdt på med?
– På en måte, men du tror jo på alle forklaringene du gir deg selv. At du bare må ta noen tøffe valg for å bygge opp et selskap, at du bare må reise, eller bare må være borte.
– Men jeg fikk jo tilbakemeldinger på at jeg burde vært mer til stede av dem rundt meg.
– Hva gjorde det med deg?
– Jeg hadde et konstant indre stress og dårlig samvittighet. Dagene var aldri lange nok. Du er ikke til stede med familien din, men når du først er der, har du dårlig samvittighet for alt du burde ha jobbet med i stedet. Alle tingene som bare ligger og venter på deg.
– Å sjonglere den dårlige samvittigheten, det gikk bare ikke opp i en startup-tilværelse.
– Er det uforenlig?
– Nei, overhodet ikke, men det handler om erfaring. Jeg lærte etter hvert å sette grenser for meg selv, men grensene ble ikke satt tidlig nok.
– Hva skjedde rundt middagsbordet?
– Jeg kunne for eksempel sitte og svare på eposter. Det ble etter hvert en vane, men det var et forstyrrende element i familielivet. Jeg skilte ikke mellom jobb og privatliv.
– Når kom vendepunktet?
– Det var en prosess som pågikk over tid, men da datteren min kommenterte at hun rett og slett ønsket at jeg hadde en annen jobb, lytter man naturlig nok til det.
– Hvordan var det å høre det?
– Selvsagt kjempevondt, men også en erkjennelse. Du innser at du ikke har vært så til stede som du hadde ønsket. Så ble det viktig å vente på et riktig tidspunkt å gå. Vi gjorde en del store endringer internt og i ledelsen, og hentet ny kapital, blant flere ting.
– Det var viktig for meg at fundamentet var på plass i alle leire av selskapet.
– Hva følte du på da avgjørelsen var tatt?
– Det var en stor lettelse. Det var et stort og vanskelig valg, men jeg måtte gjøre det, og jeg er glad jeg nå kan vise det, og ikke bare si det, at jeg skal være mer til stede.
– Hva sa datteren din?
– Hun ble glad og lurte på om jeg kanskje kunne begynne å jobbe i barnehage.
– Kanskje det?
– Nei, det er nok ikke helt for meg.
– Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal. Jeg hadde ikke lyst til å ha noe konkret å gå til før jeg hadde tatt beslutningen. Det er så lett å finne noe bare for å finne noe. Jeg har tro på prosessen, og har mange muligheter, men det skal stå i stil til prioriteringene jeg nå tar.
– Ny startup?
– Jeg har allerede takket nei til noen muligheter, men jeg utelukker det ikke på et senere tidspunkt.
– Hva skal du i så fall gjøre annerledes hvis det blir en neste gang?
– Det siste året lærte jeg kunsten å si nei. Når man skal starte noe, er det potensielle muligheter overalt. Men det er bra å si nei. De første årene sa jeg ja ti av ti ganger. Så begynte jeg etter hvert å sette grenser og si nei ni av ti ganger i stedet.
– Hva skjer da?
– Du lærer deg hva du kan skal si ja til. I en startup er det få ressurser som skal gjøre «alt», men blir det for mange ja, blir det for mange arbeidsoppgaver og hatter til enhver tid, at det til slutt blir vanskelig å holde fokus på det som faktisk er viktig.
– Jeg er mentor for en flere startups nå, og det er mitt beste råd. Si nei.
– Hvordan har du det nå?
– Jeg har det mye bedre. Jeg er mer til stede som mamma, og har innsett hvor lite som egentlig skulle til. Jeg svarer ikke på eposter etter klokka ti, og jeg sover bedre.
– Ikke klokka 17, altså?
– Nei, det er litt av livet. Men det siste halvåret jeg har kunnet se på tv uten å ha dårlig samvittighet for ikke å svare på den og den eposten.
– Det har ikke skjedd på 3,5 år.
– Hvorfor deler du dette?
– Hele poenget med å si noe høyt, er at det må ha en mening ut over seg selv. Jeg kunne ha sagt noe annet, eller ingenting, men det har ingen verdi for andre. Mitt budskap er at det er fint å være ærlig, og at det er lov til å feile litt også.
Knut Skumsvoll tok i janaur over som daglig leder etter Rognskog.
Satpos Technology selger produkter til offshore-næringen, og søsterselskapet Satpos Ocean Sense utvikler sensorer og monitoreringssystemer for datafangst i havet.
Selskapet hentet nylig 8 millioner kroner, blant annet fra Zaptech-gründer Øyvind Wetteland.
