I løpet av én uke i mars ble de travle lokalene tilhørende The Creators Community, deriblant Mesh i Oslo og Digs i Trondheim, forvandlet til folketomme, stumme haller. Gründer Anders Mjåsets planlagte jubelvår med ny storstue på Youngstorget og rekordomsetning, ble brått snudd til en tid preget av krisehåndtering, permitteringer og knallharde forhandlinger.

– De første par ukene var det telefoner døgnet rundt og et intensitetsnivå som pushet oss helt til grensene, forteller han.

– Det kjennes ut som at alle reglene i næringslivet er satt litt til side. Det er en jungel. Når det gjelder budsjetter pleier vi å se på om vi går pluss-minus fem prosent, og synes at det kan gi store utslag, fra veldig bra til veldig dårlig. Nå er det snakk om pluss-minus 40 prosent. Forskjellen på «best case» og «worst case» er himmel og helvete.

Krisen har slått inn i forretningsmodellen fra alle kanter. Bedriften som legger opp til yrende liv, kreativitet og kompetanseutveksling kveles av mangelen på, vel, folk. Partnere som i vinter var med på å utvikle helt nye løsninger, har satt alle prosjekter på vent. Og alt som hadde med servering, mat og drikke å gjøre gikk fra «boom» til «bust» over natta.

Rykk tilbake til start

På den ene siden av Tordenskiolds gate midt i Oslo sentrum, der hvor selve kronjuvelen og symbolet på gründerhuben Mesh har ligget, er det nå mørkt, tomt, stengt. Slik har det vært i noen uker. «Plutselig bar de møbler over veien og slo av lyset», blir Shifter fortalt av selskaper som holder til på andre siden av veien.

Forklaringen er like enkel som den er vanskelig å akseptere for Mjåset. For tiden foregår det forhandlinger mellom gründersamfunnet og åtte ulike gårdeiere rundt om i landet, samt i Danmark. De råder over 25.000 kvadratmeter som disponeres av The Creators Community. Hittil er det kun inngått nye avtaler for omtrent 1000 av dem.

Vanskeligst har det tilsynelatende vært å komme til enighet om Tordenskiolds gate 3, det de fleste outsidere kjenner som samlingsstedet og eventlokalet Mesh. Mjåset vil ikke gå inn på detaljene i forhandlingene, men avstanden til forvalteren er betydelig.

– Det er det mest synlige symbolet på hvor vi er nå, og hvordan vi i verste fall kan ende opp, sier Mjåset og nikker i retning av de mørke lokalene på andre siden av veien.

– Forhandlingene varierer fra relativt enkle til ekstremt tøffe. Vi har lyst til å fortsette å drive over veien, med bakgården der og M’en på veggen. Det har vært symbolet på Mesh. Så vi har et håp om å komme til enighet der. Men per nå er vi ute, sier han.

I stedet for å utvide og flytte inn i splitter nye lokaler på Youngstorget i Oslo, måtte de altså skalere ned og flytte ut av gründersamfunnets hjerte.

– Det blir ikke kroken på døra for oss, uansett. Det vet vi, forsikrer han.

– Men det kjennes ut som at vi rykker litt tilbake til start. Hvis alt går stang ut, står vi igjen med 60 prosent av det vi har. Så må vi bygge oss opp igjen derfra.

Krig på tre fronter

Samtidig er Mjåset, som han selv sier, «den typiske gründertypen». Der det er vanskelig og mørkt, finnes det også muligheter.

– I beste fall klarer vi å ta vare på det vi har, og gjøre noen endringer i produktet som jeg tror vil være bedre for helheten og mer rettet mot medlemmene. I tillegg kan vi gjøre om på grunn-avtalene våre, mens hele økosystemet ristes litt i og resettes.

– Og ikke minst kan startupmiljøet bli sett på som viktigere fremover, fordi man har behov for å skape jobber. Det er hundretusenvis av permitterte, hvorav flere titusener vil komme inn i slike miljøer, som vil være vanvittig viktig ut, både på grunn av at man er vant til risiko, og at vi driver med produkter som fungerer bedre i en post-corona-verden.

Om The Creators Community skal fortsette å spille den rollen de hittil har gjort for miljøet, med uforminsket styrke, må imidlertid noen nøkkelelementer på plass. Mjåset skisserer en krig på tre fronter. Én del er helt og holdent opp til dem selv, og det er å tilpasse egne produkter den til enhver tid rådende situasjonen i næringslivet og samfunnet for øvrig; «coronatilpassede tjenester og produkter». Det andre er kampen med gårdeierne, og det tredje handler om krisepakker og ulike tilskudd.

Før året budsjetterte selskapet med en årlig omsetning på 130 millioner kroner. Nå jobber de ut ifra en teori om at den summen kan bli barbert med 50 millioner. Opptil 20 prosent på medlem-siden, og 70 prosent på event, mat og drikke.

– Nå har hver og én av disse tingene mer å si for oss enn totalutfallsrommet av et vanlig år.

Kulturkræsjen

For å stille sterkest mulig i møte med gårdeierne, allierte Mjåset & Co seg tidlig med restauranter og andre leietakere i den kategorien. Sammen laget de en «standardkontrakt», en ny avtaletype som de i grove trekk innebar en omsetning-justert leie, slik at utleierne forholdsmessig ville tape det samme som leietakerne.

– Alle sånne enkeltaktører blir så utrolig svake når de går til noen som opererer i 10-milliardersfæren og ikke helt skjønner hva som har truffet oss, ikke helt skjønner hva som skjer. Da ble det viktig å lage en ny type rammeavtale, med en logikk som var utviklet med advokater, og sammen med andre gårdeiere.

– Vi ville at gårdeierne skulle hoppe over i samme båt som oss, i stedet for at de bare skulle sitte på kravene sine, forteller Mjåset.

Men freidig mot ble umiddelbart satt på prøve.

– Vi gikk hardt ut og prøvde å forklare situasjonen. De første par ukene var interessante. Vi måtte stenge ned en tredjedel av driften og inntektene våre, og permittere de fleste. Vi kjente det så sinnsykt på kroppen, mens gårdeiere ikke helt var truffet av det ennå. De håpet på normalen og skjønte ikke at vi ville være så ekstrem som vi var i forslaget overfor dem.

Samtidig forteller han om store forskjeller mellom gårdeierne.

– De mest rettferdige var med på omsetningsbasert leie på mat og drikke- og event-delen direkte. De var positive til at de kunne bidra. Flesteparten ville riktignok avvente. Og noen få tenkte motsatt. De følte seg pressa, og ble aggressive.

Det har endret seg nå, forteller han, selv om forhandlingene fortsatt er vanskelige - og noen fastlåste. Mjåset trekker frem Møller Eiendom som et eksempel på det motsatte. Det er de som eier byggene på Youngstorget, der den nye storstua var - og fortsatt er - planlagt.

– Der skulle vi egentlig åpne nå. Vi har ikke landet avtalen, så vi vet ikke helt sikkert, men vi er ganske trygge på at vi har en ny kontrakt med Møller i løpet av juni, hvor de er med på å dele risikoen og hjelper oss gjennom det.

– De er et eksempel på en aktør som blir med på å dele risikoen, og hjelper sånne som oss, som de vil ha som 10-års leietaker i byggene sine. Andre bruker helt andre metoder, sier han med et hjertesukk.

– Dette er risikoaverse miljøer med en veldig praktisk tilnærming. Det er en ganske stor kulturkræsj. Derfor, i alle forhandlingene vi har hatt, begynner vi først nå å lande avtaler. De har trengt en god del mer tid på å få øynene opp for hva som skjer, forteller Mjåset.

Staten mot røkla

Og mens brikkene er i ferd med å falle på plass på én kant, venter et helt annet udyr rett oppi gata fra de halvstengte Mesh-lokalene, på Stortinget. Der både prates det om og vedtas krisepakker og tilskudd over en lav sko. Foreløpig har treffsikkerheten vært noe svakere enn hva Mjåset skulle ønske. Noe krisehjelp har de fått, eksempelvis delvis dekning av faste kostnader. Andre ting er ikke avklart, og den manuelle behandlingen de er avhengig av, tar tid.

– Først i løpet av de neste ukene vil vi vite om vi får full støtte fra krisepakkene, men det ser positivt ut i Norge, mener han.

– Og så er det de ulike tilskuddsmidlene: De åtte årene vi har drevet, har vi ikke hatt muligheter til å søke på lik linje med mange andre aktører i startupmiljøet som er halvstatlige. Vi har fått noen hundretusener her og der, samt risikolån fra Innovasjon Norge, men sammenlignbare aktører med oss får helt opptil 15 millioner kroner i støtte og tilskudd i året, så det er en ekstrem forskjell her.

– Vi passer dårlig i forhold til gamle rammer og regler hos for eksempel Siva, eller Forny-programmene, og faller utenfor sammen med mange andre gode initiativer. Vi har hatt veldig lyst på den samme muligheten til å utvikle ideene vi har, i stedet for å måtte løse alt selv i et «marked» som er vridd i favør av de statsstøttede initiativene.

Der er her han ser de største mulighetene fremover, forutsatt at den brede, helhetlige tankegangen politikere har benyttet overfor oppstartsmiljøet under krisen vedvarer når vi går inn i en ny normalsituasjon.

– Jeg håper at vi tar det endelige steget vekk fra det statlige innovasjonssystemet med fast støtte, og at de gründerdrevne og uavhengige, sånne som oss som er på utsiden og hele tiden må jobbe oss inn og blir avspist med litt mindre, blir anerkjent som en viktig del av miljøet, av helheten, sier han.

– Nå virker det som at det er mulig å få et mer rettferdig spillerom, hvor man har tilgang på de ulike ordningene, og det synes jeg er spennende. Da kan vi utvikle tjenester og produkter i et høyere tempo, og slippe å være så avhengig av å forhandle med investorene våre, gårdeierne og de store, sterke aktørene, for å få bruke penger på de tingene vi vil bruke penger på. Det er en kul vridning som skjer nå, sier han.

Hjemmekontor - bra for coworking?

Når det er sagt, venter han fortsatt en intens dragkamp om rammeverket i tiden som kommer. Da er det godt å ha en hjemmebane hvor en føler seg sikker på seier. Og akkurat det mener Mjåset at han har, både profesjonelt og på privaten.

På den ene siden blomstrer bedrifter som i lang tid har ventet på et marked som modnet tilstrekkelig for teknologien de leverer. Det har de fått med blant andre Weorder, som opplever kunderush.

– Vi tror at halvparten som sitter her vil komme ut av krisen med nye, fantastiske muligheter. Mange har sittet og ventet på at testkunder blir til prokunder, og at teknologien skal modnes nok. At e-verifisering oppfattes som like bra som vanlig signatur. Og det som før tok fem år, tar nå to måneder. Det er fantastiske muligheter. Og «mindsettet» er riktig. De vet å gripe muligheter i en usikker situasjon.

Samtidig tror han at selve grunnsteinen Mesh og det øvrige The Creators Community er bygget på, kongstanken om tilhørighet, vil få en ny vår når krisen er over.

– Deler av det å jobbe hjemme, har fungert bra. Vi har huber i tre ulike byer, og reist sinnsykt mye. Vi har følt at vi har vært nødt til å gjøre det. Men nå, etter å ha holdt på med digitale møter i to måneder, har vi blitt helt rå på det. Så jeg regner med at hjemmekontoret kommer til å ta av litt, det blir i alle fall mer fleksibelt, sier han, og utdyper hvorfor det vil være positivt, ikke døden, for konseptet:

– Vi tror at mange kommer til å si opp kontorene sine, men ønsker tilknytning til et sted. De som går ned i kontorstørrelse, vil ha enda sterkere behov for et miljø, møteromsfasiliteter og slike ting.

Da hodet sluttet å fungere

– Jeg er nok litt klassisk gründer. Jeg ser muligheter og er optimist. Men så får jeg noen dipper inn i en realitet som er ganske «heavy». Sånn som dette. Det blir en heftig realitetssjekk, innrømmer han.

– Hvor langt nede har du vært?

– Jeg har hatt flere perioder med lengre nedturer, hvor situasjonen virker låst eller andre ting. Men denne krisen er mye større og direkte enn det jeg har vært borti før. Så det har ikke vært mulig å sette seg ned og være oppgitt eller lei seg.

– Den første måneden trykket vi på en «krise-unntakstilstand-knapp». Jeg har aldri vært så fysisk sliten og så psykisk gira som jeg var den måneden. Jeg er fascinert over at det går an å jobbe slik som vi gjorde da. Vi gikk inn i en modus hvor vi gjorde valg hver time, som vi ellers ville brukt en uke på. Fra handling til handling, fra valg til valg.

– Jeg opplevde for første gang at hodet mitt ikke fungerte. Jeg klarte ikke å snakke, klarte ikke å tenke. Jeg var så sliten, fordi det var en umenneskelig mengde jobb.

Så kom påsken, og en etterlengtet pause.

– Uten den tror jeg flere av oss hadde begynt å stenge litt i noen vegger. Jeg våkna opp ganske sliten de dagene. Etter to uker med den typen jobbing begynte folk å lure på om det var sånn vi skulle holde på hele tiden.

Deretter ble slagplanen lagt for den kommende tiden: etter unntakstilstand kom «reset frames», fasen de er i nå, deretter «launch and opportunity». Det innebærer flere nysatsinger gjennom sommeren, og på sikt ekspansjon til nye byer.

– Har du tenkt at du ville gi deg?

– Nei. Alle her har tenkt å få kontroll, at vi skal komme bedre ut av det. Folk har jobbet så hardt og så bra. Jeg er så imponert. Jeg får frysninger når jeg prater om det, hvor hardt folk har jobbet og hvor optimistisk de har vært. Jeg blir faktisk rørt, sier han, og legger til at den halvårlige turen med staben til høsten blir noe helt utenom det vanlige:

– Å stå der foran alle dem som har jobbet så hardt for meg og dette prosjektet, nei det!