Fra årsskiftet har flere endringer i beskatningen av ansattes aksjekjøp trådt i kraft. Som kjent har gründermiljøet vunnet frem i sin mangeårige kamp om opsjonsbeskatningen.
Samtidig har myndighetene i det stille strammet inn på andre områder. Blant annet har regjeringen fjernet skattefordelene for ansatte som vil kjøpe aksjer i arbeidsgiverselskapet. Nå vrakes også «Kruse Smith-modellen», kommer det frem i en fersk prinsipputtalelse (ekstern lenke) fra Skattedirektoratet.
Shifter har tidligere omtalt ordningen, som i mangel på gode løsninger for medeierskap, har blitt populær blant mange oppstartsbedrifter.
– En ting er at Skattedirektoratet tydeligvis ikke har forstått mekanismene i modellen som anvendes i dag, sier advokat og partner i Sands, Stig Nordal, som blant annet jobber tett med Startuplab .
– Verre er det imidlertid at Skattedirektoratet avgir en prinsipputtalelse som nærmest kan karakteriseres som frirettslig, ved at den bryter med Kruse Smith-dommen fra Høyesterett.
Dramatisk kursendring
Kruse Smith-ordningen er navngitt etter en Høyesterettsdom fra 2000. Enkelt forklart kjennetegnes modellen ved at ansatte betaler et lavt beløp ved kjøp av aksjene, og differansen opp til aksjens markedsverdi gjøres opp ved senere salg – men slik at betalingsplikten begrenses om aksjene ender opp med en lavere verdi. Dette tilleggsvederlaget er altså betinget.
I prinsipputtalelsen krever Skattedirektoratet derimot at tilleggsvederlaget må være ubetinget for å kunne regnes som betaling. Dermed regnes kun det lave opprinnelige kontantvederlaget som kjøpesum. En verdi tilsvarende det betingede tilleggsvederlaget skal derfor regnes som en underpris og skattlegges allerede når aksjene kjøpes.
Dermed vil det i alle disse avtalene foreligge en skattbar underpris.
«Det er en ganske dramatisk kursendring», skriver advokat og partner Harald Hauge i Harboe & Co i en gjennomgang (ekstern lenke) av de nye reglene.
Også han mener linjen Skattedirektoratet nå legger seg på er i åpenbar strid med premissene i Kruse Smith-dommen, og går på tvers av praksisen direktoratet selv etablerte for snart 20 år siden.
Ny skattetrussel
– Slik vi ser det, bommer Skattedirektoratet på problemstillingen her, mener Hauge.
– Spørsmålet er ikke om tilleggsvederlaget er et reelt lån, men om det foreligger en skattepliktig «fordel» for den ansatte, fortsetter han.
Kruse Smith-modellen
Grunnprinsippene i Kruse Smith-modellen er:
- Den ansatte inngår en avtale med selskapet om å tegne aksjer til en tegningskurs per aksje som settes til minimum 7 prosent av estimert markedsverdi per aksje i selskapet.
- Estimert markedsverdi er typisk beregnet basert på emisjoner i selskapet eller transaksjoner i aksjene til selskapet.
- Selskapet og den ansatte står fritt til å sette tegningskursen til et høyere nivå enn 7 prosent, og det er ikke uvanlig at 10 - 20 prosent av estimert markedsverdi anvendes som tegningskurs.
- Det totale tegningsbeløpet kalles kontantvederlaget, og er det kjøperen betaler med en gang.
- Differansen mellom kontantvederlaget og estimert markedsverdi (93 prosent ved tegning på 7 prosent av estimert markedsverdi) kalles restvederlaget.
- Restvederlaget forplikter den ansatte seg til å betale ved en fremtidig realisasjon av aksjene, forutsatt at salgsvederlaget er minst like stort som restvederlaget.
- Det kan også avtales at restvederlaget skal nedbetales ved utbyttebetaling fra selskapet eller ved en annen valgt betalingsstruktur, for eksempel et fast beløp hvert år.
- Ved et salg av aksjene i selskapet vil restvederlaget bli betalt til selskapet.
- Den ansatte beholder selv den delen av salgssummen som overstiger restvederlaget.
- Dersom salgssummen er likt eller mindre enn restvederlaget, vil restvederlaget den ansatte betaler være oppad begrenset til salgssummen. Den ansatte vil derfor aldri betale mer for aksjene enn kontantvederlaget + restvederlaget. Dette gjelder også ved en avvikling av selskapet.
- Skattemyndighetene klassifiserer restvederlaget skattemessig som en kreditt eller et lån, som må renteberegnes i kredittperioden.
- Dersom aksjene realiseres til en lavere verdi enn estimert markedsverdi, noe som innebærer at den ansatte vil slippe å betale hele eller deler av restvederlaget, vil skattemyndighetene anse forskjellen som en ettergivelse av gjeld.
Ifølge Kruse Smith-dommen realiseres det ikke noen fordel hvis den ansatte ender opp med å betale hele tilleggsvederlaget. Først hvis en del av tilleggsvederlaget ender opp med å bli nedskrevet, kan det bli snakk om en skattbar fordel, forklarer Hauge.
– Men heller ikke da er dette gitt, det kan også være en kommersiell prisjusteringsmekanisme, påpeker han.
– Uansett oppfatninger her; Skattedirektoratets rigide krav innebærer at de mange selskap og ansatte som har benyttet slike modeller, har fått en ny skattetrussel hengende over seg, ifølge Hauge.
– Reparerer noe som virker
Nordal i Sands oppfatter Skattedirektoratets kuvending som en mistro til de som benytter modellen; at den brukes utelukkende av skattemessige hensyn.
– Det synes som om hovedhensynet bak prinsipputtalelsen er å sette en stopper for en modell som fungerer helt fint, og som skattekontorene til alt overmål har bidratt til å utvikle gjennom sine forhåndsuttalelser, og som selskapene har innordnet seg etter, sier han.
– Skattedirektoratet reparerer med andre ord noe som virker. Det blir feil.
Samtidig mener han at fagmyndigheten tar på seg lovgivers rolle ved å endre en praksis som ble avklart av Høyesterett for over 20 år siden og deretter praktisert av skattekontorene.
Ikke tilbakevirkende
Ifølge advokat Nordal er det over 100 forhåndsuttalelser knyttet til Kruse Smith-modellen som er godkjent av skattekontorer.
– En rekke selskaper som har vedtatt og implementert Kruse Smith-modellen som incentivmodell, må nå potensielt forkaste denne, og endre sine incentivordninger fremover. Selskapene hadde tilpasset seg og innrettet seg etter skattemyndighetenes fortolking, som de nå snur opp ned på.
– Hvilken tillit kan man egentlig kan ha til skatteforvaltningen når de opptrer på en slik måte, spør Nordal.
Den ballen legger seksjonssjef Lene Ringså i juridisk avdeling i Skattetaten død med en gang.
Den nye tolkningen får ikke tilbakevirkende kraft, og de godkjente forhåndsuttalelsene forblir gjeldende.
– Den avgitte uttalelsen gir uttrykk for Skattedirektoratets syn på gjeldende rett, og vil bli lagt til grunn for inntektsåret 2022 og fremover. Den vil ikke få virkning tilbake i tid, bekrefter Ringså i en epost til Shifter.
– For skattepliktige som tidligere har innhentet en bindende forhåndsuttalelse om aksjeerverv som omtales i våre uttalelser, så kan de påberope seg denne ved skattefastsettingen, forutsatt at den faktiske disposisjonen er gjennomført i samsvar med forutsetningene for uttalelsen, utdyper hun.
Lever modellen videre?
For selskaper som skal opprette nye ordninger, er visen en annen.
– Inntil Skattedirektoratet eventuelt moderer sitt standpunkt, vil nye Kruse Smith-avtaler frarådes på grunn av den skattemessige usikkerheten som har oppstått, advarer advokat Hauge.
Nordal, derimot, mener at Kruse Smith-modellen «absolutt ikke er død etter denne prinsipputtalelsen.»
– Jeg mener modellen fortsatt er relevant og kan/bør vurderes som et reelt alternativ for incentivordning, sier han.
– Selvsagt må det gjøres tilpasninger for å sikre at man ligger innenfor Skattedirektoratets nye fortolkning. Det blir noe mer krevende for selskapene og de ansatte å vurdere den forretningsmessige risikoen ved å investere i selskapene, men risikobildet er håndterbart.
– Når det gjelder den skattemessige risikoen og usikkerheten Skattedirektoratet har skapt, så kan den avklares før man implementerer modellen, som man har gjort frem til nå, mener han.
Skatteetaten svarer
Shifter har stilt Skatteetaten flere spørsmål. De svarer ikke på hvorfor tolkningen endres nå, eller hvorfor den gamle var problematisk. Andre ting besvares:
Ringså i Skatteetaten viser til at det finnes mange ulike incentivmodeller som omfatter ansattes kjøp av aksjer.
– Og felles for alle er at de alminnelige reglene i skatteloven gjelder, skriver hun i en epost til Shifter.
Hun understreker videre at det ikke er gitt særlige regler for den type incentivordning som prinsipputtalelsen gjelder.
– Rekkevidden og forståelsen av Kruse Smith-dommen i Høyesterett er omdiskutert, fastslår hun.
Hensikten med å presisere direktoratets forståelse av regelverket og de utgangspunktene som gjelder for alle incentivordninger der ansatte får tilbud om å erverve aksjer, er ifølge Ringså å sikre «ensartet praksis» på området.
– Dette vil også bidra til å sikre forutsigbarhet for de skattepliktige. Skattedirektoratets syn er, som det fremgår av uttalelsen, at det ikke er grunnlag for å oppstille andre kriterier ved den skatterettslige vurderingen av ordningen som omtales enn ved andre aksjeincentivordninger.
Ringså presiserer videre at uttalelsen må leses i sammenheng med et annet skriv (ekstern lenke) direktoratet kom med på samme dato, som ifølge henne presiserer praksisen skatteetaten har hatt i en årrekke.
Ringså skriver også at dommer fra Høyesterett som tar stilling til når det foreligger et reelt lån, etter direktoratets syn må få betydning ved vurderingen av om det i incentivordningene er snakk om et lån eller en skattepliktig fordel.
– Det er i vurdering av hva som skattemessig må anses som et lån, hvor vi har kommet til at vår praksis i enkelte bindende forhåndsuttalelser som vedrører denne aksjeincentivmodellen, må justeres.
– Vår vurdering av om det foreligger et reelt lån i disse sakene har ikke nødvendigvis vært i samsvar med vurderinger vi har gjort i andre saker, skriver Ringså.
