Thor Richard Isaksen var mannen som likte å tro at at han visste hva som måtte til for å lykkes som gründer; han sto bak podcasten Trondheim Tech, der han gikk bransjen kritisk etter i sømmene. Det var mange som hadde troa da han gikk i gang med sitt nye gründerprosjekt i 2017, som også ble omtalt her i Shifter.

Men i fjor høst måtte han ringe investorene og fortelle at det var kroken på døra for Instapoll. For i stedet for internasjonal suksess ble det historien om en knust startupdrøm.

Politikk og fotball

Thor Richard Isaksen jobbet tidligere som kommunikasjonssjef for Tom Arnøys Zedge, og hadde sett på nært hold hvordan den kjente gründeren jobbet for å bygge opp selskapet som etterhvert ble notert på New York-børsen.

Samtidig grunnet han på egne ideer, deriblant hvordan teknologi kunne benyttes til å gjennomføre meningsmålinger uten å kontakte folk direkte.

– Jeg fikk ideen da jeg studerte i Boston. Jeg er jo også utdannet statsviter, så statistikk og opinion er velkjente konsepter, forteller han.

Mens han jobbet i Zedge, vokste ideen seg større. Isaksen ble forsøkt rekruttert til et sosialt medium der brukere måtte publisere noe positivt og negativt hver gang, men takket pent nei og tok heller ideen om meningsmålinger videre.

Sammen med Nice Industries og Searis starter han arbeidet med det som skulle bli til Instapoll, et selskap som raskt ble en snakkis i trønderhovedstaden. Planen var å gjøre opinionsmålinger i sanntid basert på tekstanalyse og datalingvistikk.

– Jeg tenkte egentlig å jobbe med politiske valg. Dette var rett etter valgseieren til Trump, og det virket spennende å ta for seg meninger rundt amerikanske valgkamper, sier Isaksen.

Men dette var ikke det eneste han brant for, og kanskje var det også lettere å tjene penger på hans andre store interesse: Fotball. For hvordan kunne de bruke data til å ta temperaturen på fotballkamper? Hva mente folket om Newcastle-trener Rafael Benitez før møtet med gamleklubben Liverpool? Hvem burde inn i startelleveren til Arsenal?

«Fuck it»

Gjennom kontakter i fotballmiljøet fikk han et møte med Eystein Thue, TV2s fotballsjef. De la frem skisser, bilder av hvordan tv-grafikken ville fungere, og hva de kunne gjøre med dataen.

– Hadde han sagt nei, ville vi stoppet der, og lagt alt fra oss, erindrer Isaksen.

– Men han sa: «ja, dette er kult». Det var det vi håpet, men ikke helt trodde på. Så da måtte vi bare hoppe i det, lage en prototype, og kjøre tester til vi fikk det til fungere.

Noen uker senere hadde gründerne laget et AS. De var på tur opp på fjellet da Thue ringte. De måtte komme til Bergen. TV2 var klare til å skrive kontrakt.

– Jeg måtte ta bilde da Thue signerte, for det var så surrealistisk. Stemningen var god.

Pilotavtalen var sikret, og alt så rosenrødt ut. Men mørke skyer kom snart sigende.

– Vi ante ikke hvordan vi skulle prise tjenesten, så jeg ringte noen andre som leverte dataprodukter til TV2 og spurte hva de tok, så la jeg meg midt mellom.

Nå hadde de fem uker på seg før Premier League startet.

Isaksen fikk med seg Nils Helge Garli og Frode Reinertsen, som var utvikler i Zedge, på laget.

– Vi hadde solgt skinnet før bjørnen var skutt. Men vi hadde bjørnen i håndjern og fotlenke. Vi tok en helvetes sjanse. Vi jobbet som bare det og følte vi hadde en superkraft.

Da Premier League startet i august 2017, hadde de mot alle odds samlet tilstrekkelig data og var klar til sending med TV2.

– Det var et champagneøyeblikk. De brukte det ikke under sendingen, men det viktige var at vi hadde gjort vår første dataleveranse. Premier League er kanskje den største programflaten til TV2. Vi følte oss uovervinnelige, forteller Isaksen.

Men det var ikke så lenge til jubelbruset skulle stilne.

Høsten var fin. Teamet skulle bygge videre. TV2 var fornøyd med MVP (minimal viable product), og signaliserte «next please».

– Vi måtte gå raskt fra open source til betalte tjenester, og bedre komponenter. Vi måtte skaffe mer og bedre data, og lage en bedre analysemodul enn det vi hadde. Så måtte vi bygge en TV-grafikk som var så bra at TV2 bare kunne dunke den ut.

Men de trengte penger. Nå holdt det ikke med småpenger fra Innovasjon Norge, og en og annen engleinvestor. En kveld satt Thor Richard ved kjøkkenbordet og regnet. De trengte minst én million. Hvor skulle han få tak i det?

Den store prøven

Gründerteamet hadde tidligere fått noen kroner fra T:Labs i Steinkjer. Nå ringte de også Øystein Skiri i Wiski Capital, investeringsselskapet som han drev sammen med laksearving Gustav Witzøe junior. Wiski gikk inn med en halv million, og etterhvert hadde det rent inn to millioner i en emisjon før nyttår - blant annet fra Håvard Belbo i nevnte T:Labs. De fikk også ytterligere støtte fra Innovasjon Norge.

I januar kom den store prøven, i forbindelse med en av fotballverdens største begivenheter. Deadline Day, overgangsmarkedets siste dag i engelsk fotball.

– Det var noen nordmenn som signerte for engelske klubber, og vi skulle sjekke reaksjonene blant fansen. Planen var å sitte på bakrommet og levere data inn til studio, forteller Isaksen.

Sammen med en kamerat dro han til Bergen. Kompisen skulle passe på dataene dersom han måtte løpe ut med lapper til vaktsjefen. Men vaktsjefen hadde andre planer.

Gutta skulle sitte i studio, tett på - på godt og vondt.

– Så der satt vi. Jeg og Tor Erik. I syv timer satt vi i hjørnet av studio, uten mikrofon, som to potteplanter. Men det var rått. Vi følte oss som supermenn, med kappe og det hele, der vi satt.

Men selv for supermenn er det noe som heter kryptonitt, og det lyste et advarende grønnskjær et stykke der fremme.

Dager ble måneder

I februar kom beskjeden fra TV2. De trengte en ny avtale. Nå var det ikke lenger snakk om en tur ned til Bergen for å signere med Thue.

– Vi hadde ansatt oss selv, og vi måtte begynne å forhandle. Fotballsjef Eystein sa han trodde prosessen ville ta dager eller uker, så det var ikke noe problem.

Men TV2 ville ha mer. De ville ha en særavtale. De ville ha tilgang til Instapoll i alle redaksjoner, ikke bare Premier League-studio.

– Vi måtte forhandle på to fronter. De som faktisk brukte tjenesten i Bergen, samt Axel Dahl og hans team i Oslo, som hadde ansvaret for porteføljeselskapene til TV2. Og det var to helt forskjellige bord. Et var fullt av journalister og fotballentusiaster, mens det andre var finansfolk. Vi var mye bedre på det første, innrømmer Isaksen.

TV-selskapet ville at pengene de betalte skulle gå inn i en emisjon. Alle pengene de betalte selskapet, skulle omgjøres til opsjoner på eierandeler til en gitt kurs.

– Det ble en «hardball»-kontrakt. Jeg tror ikke de hadde gjort en slik type avtale før. Og vi var ikke gode til å presse.

Gründerne følte seg slengt rundt som en filledukke i det som antagelig er et av de tøffeste forhandlingsrommene for sportsrettigheter i Norden. Forhandlingene dro ut, den kommersielle avtalen ble satt på pause og selskapet blødde egenkapital.

Det ble satt hardt mot hardt, beskjeden fra TV2 var klar: om de ikke signerte, var det ikke sikkert det kom en ny kommersiell avtale på bordet. På andre siden av bordet satt skeptiske gründere som så at innsatsen ble høyere, mens kontoen sakte, men sikkert tørket ut. De skrev under og valgte å være optimistiske til å få TV2 inn på eiersiden. I starten av oktober var avtalen klar, og selskapet fortsatte med godt mot.

– Vi var også veldig glade for å være ferdig og kunne se fremover igjen, og spesielt til å jobbe aktivt med TV2 i markedsarbeidet.

Samtidig var gründerne smertelig klar over at mer omfattende avtaler snart måtte på plass for å holde skipet flytende. Og TV2 kunne åpne dører til det forjettede Europa.

Gullkortet

Den første døra som ble åpnet var den største. I mai 2019 fikk teamet et møte med Premier League i London.

– Herregud, det var så rart, så gøy, og det gikk så bra. Vi nerdet om statistikk, fotball, spillere, mål, om legendariske kamper. Ole Gunnar Solskjær hadde nettopp erstattet Mourinho som trener i Manchester United og det var mye diskusjoner om hvordan fansen ville reagere.

Men Instapoll-gjengen hadde dårlig tid. Forhandlingene med TV2, de man trodde skulle ta en uke, hadde tatt syv måneder, og kassa var i ferd med å gå tom. Alt håp hang nå på en avtale med giganten Premier League. Og det måtte skje fort.

– De sa at møtet var hyggelig og interessant. Og at vi måtte komme tilbake neste år.

Svaret var nedslående. Det var ikke nok tid og ikke nok penger til å komme seg til neste år.

En redningsaksjon måtte iverksettes. Kunne de hente mer penger? Fra eierne? De hadde jo allerede bidratt med én kriseemisjon. Var det andre interessenter? De møtte lukkede dører. Den uvanlige kontrakten med TV2 og eierskapet hjalp heller ikke, ifølge Isaksen.

– Premier League var gullkortet. Da vi ikke fikk til det, ble løftet for tungt. Vi hadde allerede permittert de ansatte, og sagt opp avtaler med viktige leverandører. Vi skjønte at taket snart falt ned over oss.

Det aller tyngste

Det var blitt høst da Thor Richard Isaksen innså at håpet var ute. Etter et styremøte var det klart: han satte seg ved kjøkkenbenken og tok opp telefonen. Én etter én ringte han investorene.

– Det var det aller tyngste. Å ringe de folka som jeg hadde invitert med på reisen, og fortelle dem at pengene deres var borte. Noen ble skuffa og lei seg. Andre uttrykte takknemlighet for at jeg hadde ringt.

– Jeg kom til et punkt der man bare må innse at du må legge ned selskapet. Man har sjekket alle mulighetene. A, B, C, D, og E er krysset av. Konkurs er eneste veien å gå. Og det er tungt. Men for meg var det mye tyngre i tiden rett før. Da vi sto i det, mens vi desperat lette etter en utvei. Da du ikke får betalt ut lønn til deg selv, kontoen er tom, vinteren nærmer seg, og barna trenger nye sko. Da var det tungt.

– Jeg gikk meg tom. Korttidsminnet sviktet. Alle småting ble katastrofer, som at kaffen var kald, eller hvis en blyant falt i gulvet.

Selskapet han hadde fantasert om var borte.

–Når jeg lukket øynene kunne jeg kjenne lukta på kontoret vi skulle bygge og høre lydene fra alle medarbeiderne vi skulle ansette. Det hele føltes så nært at jeg kunne sanse det.

Likevel mener han at den tunge tiden var fortjent.

– Det høres kanskje rart ut, for alle som er involvert i startups vet at det er en risiko. Men det er snakk om folk. Man har invitert andre inn. Man føler at man må ta en brorpart av følgene. Og det er en form for rettferdighet at du skal bære brorparten av byrden.

Han fikk også god støtte fra de rundt seg.

– Jeg hadde en nær alliert i styreleder Arve Løberg. Han bar byrden med meg. Han slukket noen branner innimellom, og var en jeg alltid kunne prate med.

Det han skulle gjort

Da konkursen var et faktum, startet jakten på noe nytt. Kontoen hadde stått tom altfor lenge, og Thor Richard skyldte familien en stabil inntekt.

– Jeg ville være i startupmiljøet, selvfølgelig ville jeg det. Det finnes ikke en bedre plass i verden enn ved siden av folk med den energien og ideene, som elsker å jobbe med prosjekter. For i en periode søkte jeg på jobber jeg overhode ikke ville ha. Det var en prosess det óg.

Han søkte seg inn hos bygg- og anleggsentreprenører, hos eiendomsselskap.

– Jeg satt på jobbintervju og tenkte: «hva i helvete gjør jeg her? Næringsbygg på Finstad? Kulturbygg på Otta? Dette kan jeg virkelig ikke jobbe med.»

Til slutt strakk han ut en hånd til sin gamle investor, Håvard Belbo. T:Lab var midt i prosessen med å ta over TTOen NTNU Accel. Der var det en plass for Thor Richard.

Nå jobber Thor Richard for nye 6AM Accelerator, som i vår har hatt en ambulerende inkubator med mål om å hjelpe gründere gjennom coronakrisen.

Thor Richard Isaksen har lagt Instapoll bak seg, og har 100 prosent fokus på 6AM og å kunne hjelpe nye selskaper ut i verden. Boet er fordelt. Premier League har startet opp igjen, ballen ruller, gresset er like grønt.

Han skal ikke starte noe nytt. Ennå. Men gründerdrømmen består. Og så har han lært noen viktige lekser på veien. Som at ting gikk for fort, var for lite gjennomtenkt og ikke strategisk nok.

– Hadde jeg bare snakket med noen først, sier Isaken.

– En av feilene var at vi ansatte oss selv for fort. Vi hadde funnet markedet, det fantes ingen konkurrenter. Vi ble gira. Vi hadde ikke trengt å gå med et smell inn i markedet, slik vi gjorde. Vi kunne tillatt oss en litt mer «chill» tilnærming. Vi skulle sittet litt i en inkubator. Tatt et akseleratorprogram. Men vi følte ikke det da. Da var vi supermenn med kappe og full mundur. Da kunne ingen ta oss.